Alle er barn når de sover.
Da er det ikke krig i dem.
De åpner hendene og puster
i den stille rytme som himlen har gitt
menneskene.
De spisser munnen som små barn
og åpner hendene halvt alle,
soldat og statsmann, tjenere og herrer.
Stjernene står vakt da og det
er en dis over hvelvene,
noen timer da ingen
skal gjøre hverandre ondt.
Kunne vi bare tale til hverandre da
når hjertene er som halvt åpne blomster.
Ord som gylne bier
skulde trenge inn der:
- Gud, lær mig søvnens sprog.
5 kommentarer:
Å! så fint dikt! Og for ei deilig tulle! Dei er SÅÅÅÅ gode når dei søv! mmmmm!
Syr du eller?
Dette var grøssende vakkert,Henriette!
Takk og klem
Så fint dikt, og en vakker engel i sengen : )
Nydelegt!
og no er det visst alt for lenge sidan eg har vore inne hjå deg (og dei fleste andre, sukk), for her var det kome mykje fint! Eit utruleg fint kjøkken, for ikkje å snakke om alle dei nydelege bileta av vårteikn. her trur eg ikkje våren er komen fullt så langt endå, men kanskje har eg berre ikkje tat tmeg tid til å sjå etter?
Håpar du og familien har ei god helg!
(PS: Utruleg spennande hytteprosjekt de har! Og eg er imponert over innsatsen til deg og svigerinno :) )
Dette er et av de vakreste diktene jeg vet.
Rett og slett nydelig og sant...
Legg inn en kommentar